02. januar gikk det et større snøskred i Blåbærfjellet i Tamokdalen. Fire personer mister livet i skredet som utløste en redningsaksjon som skulle vare i over tre uker. Tre av fire omkomne blir funnet først etter to uker med arbeid for å komme til skredmassene.
Redningstjenesten er det apparatet som ved ulykker settes i gang for å berge liv. Det er organisert på en så effektiv måte som mulig, men kommer likevel til kort når det er snakk om minutter i muligheten for overlevelse. Det er derfor klart at det er kameratredning som redder liv.
Slik det fremgår av varsom.nos statistikk for skredulykker og hendelser er det svært mange som er involvert i ulykker eller nestenulykker hvert år. Det betyr at det er mange som trenger medisinsk hjelp og assistanse for å ta seg ut av fjellet. Med dette innlegget vil vi fortelle om denne siden av risikobildet som vi mener bør være med når beslutningen om turmål og turdag skal velges. Hva visst ulykken skjer, er muligheten for redning til stede?
Snøskredet i Tamokdalen er et godt eksempel fra en situasjon hvor alle midler ble tatt i bruk for å kunne redde og senere lokalisere de omkomne. Ved å belyse hvilke tiltak som kan iverksettes og hvilke begrensninger redningstjenesten ved skredulykker har, ønsker vi å bidra til økt forståelse for også denne siden av friluftslivet.
Om opphavsfolk/foredragsholder(e)
Julia Fieler og Vegard S Olsen har ledet redningsarbeidet underveis i Tamokdalen. Markus Landrø bisto også i arbeidet, og bidrar til å lede oss igjennom en lang bolk med oppsummering.
